Kara av Thorarinn

Quantum Arminus - Tatja Blue Iris

Kara døde brått fra oss 1/11.2010

Hun har vært avls tispen vår som vi har hatt mange flotte avkom etter, og hadde store planer for henne i avl.

Men sånn gikk det ikke. Vi fikk mange flotte år sammen, og du er dypt savnet...

Hvil i Fred

______________________________________________________________       

TIL MINNE LUNA AV WALTZYGÅRDEN

                                                                 Gizella av Waltzygården og Emo von der Wienerau

  Vil bare takke for Luna, hun har vært en fantastisk hund. Når jeg fikk Luna, gikk jeg å funderte på om jeg på grunn av dårlig helse kunne ha en schäferhund til. Som avlskontakt i Bergen var jeg på besøk hos Geir og Bente. Der var det en kjempesøt liten valp som jeg bare ble sååååå forelsket i, det var Luna. Til mitt hell fikk jeg denne vidunderlige hunden hjem til meg. Vi har drevet med bruks og startet i det gamle programmet og startet i RIK- RRP og RSP etterhvert her kom vi oss opp i kl. 3. Aller best var hun i spor. Men det Luna har betydd for meg som venn har vært det mest fantastiske, hun sørget for at jeg kom meg ut, slik at jeg ikke bare satt der med smerter og en dårlig kropp.

I tillegg til dette har hun vært en god tante for mangen hunder. Når en hund hadde behov for litt læring enten den var redd eller ganske uttaggernde, ja da ordnet Luna opp. Hun vil nok være en hund mange ikke glemmer både to og firbeinte. Det er fryktelig tomt og jeg kommer til å savne henne i lange tider, får prøve å huske på alt det hun har gitt meg. En del av det ansvaret vi har som hundeeiere er å ta en avgjørelse når hunden ikke har det bra og den måtte jeg nå ta for Luna. Takk Luna for alt du har gitt.

Fra Bente og Geir: Tusen takk for ett utrolig godt samarbeid og ett godt hundehold, du er ei herlig dame.

TIL MINNE OM GIZELLA AV WALTZYGÅRDEN

30.10.96 – 02.02.08

Solhøiden`s Azenta og Harras Wutachtal

Bare kort tid etter at Gizella (Sellamoren) fikk 11-årsdagsbildet sitt inn i galleriet begynte hun å hangle. Både vi og veterinæren mente at det kom av allerde diagnostisert forkalkning i ryggen, og at muskulaturen var noe mangelfullt restituert etter en korsbåndoperasjon for 2 ½ år siden. Hun ble da medisinert ut fra denne teorien.  Men etter noen dager begynte alle varselklokker å ringe for oss som eiere; Gizella mistet matlysten. Det har hun bare gjort en gang før, for ca. 5 år siden, og da var det en livmorbetennelse i anmarsj. Det gikk heldigvis helt greit den gangen.

Nå ble imidlertid situasjonen raskt svært dramatisk, og natten til 2. februar dro vi til dyrlegevakten med henne. Da var hunden allerede begynt å visne foran øynene våre. Det ble tatt blodprøver og ultralyd som avdekket en milt som var ødelagt av svulster og store blodansamlinger i buken. Dyrlegen anbefalte avliving, noe vi samtykket i, det ville uansett bare ha stått om få timer. Vi lot alt utstyret hennes, sele, halsbånd etc., være igjen på klinikken og gikk derfra før dyrlegen satte sprøyten. Så hun var fremdeles ved bevissthet da vi tok farvel med å si ”sove godt Sellamor, moren og faren kommer snart igjen”. Slik vi alltid pleide å si hvis vi måtte gå fra henne.

I løpet av de over 30 årene vi har hatt hund er Gizella den fjerde vi mister. Sorgen over de forrige ligger så langt fremme i bevisstheten at det er liksom ikke plass til mer, så jeg føler meg bare nummen og syk. Men Kåre, han gråt, og det kommer nok en reaksjon hos meg også.

Jeg glemmer aldri den gangen i -97 da vi var ute på Seim og hentet Gizella, da hadde vi i tillegg en hannhund som het Tandor. Han var en uhyre bortskjemt mammadalt, men Gizella var fra første stund velkommen i hans revir, og de ble bestekompiser.

Og heller ikke glemmer jeg utstillingene, karaktertesten og avlskåringen som ga Gizella kjempefine resultater. Det aller sterkeste minnet er bildet av den vakre, unge Gizella i valpekassen med 6 svarte småknøtt kravlende rundt seg. Det kullet (sitt eneste) fikk hun HP for, hjelp så stolte vi var!

Da Tandor døde, så altfor ung, skaffet vi oss en ett år gammel omplasseringshund, Perrex. Forholdet mellom han og Gizella ble vel aldri så hjertelig som md Tandor, men det har fungert helt greit i mange år. Og Perrex stakkar, han sturer og sørger. Men han blir nok aleine her reste av sin tid. Alderen krever sitt av ”mor” og ”far” også, og to schäferhunder blir i meste laget når kroppen ikke er helt med lenger. Det er en fryktelig trist tanke at etter Perrex blir det nok ikke schäferhund her mer. Liten/mellomstor hund eller kanskje katt, får ta det som helsen tillater. Men dyr går det ikke an å leve uten!

Vi vil takke Kennel Waltzygården for at de skaffet oss den beste hunden vi har hatt, kanskje særlig når det gjelder gemytt. Midt i sorgen er det godt å tenke på at Gizella fikk et langt, lykkelig og stort sett sykdomsfritt liv. Sove godt nå, Sellamor.

Hilsen kompis Perrex, matfar Kåre og matmor Randi

                                                                         Geisha av Waltzygården

                                                                                 Solhøiden`s Azenta og Harras Wutachtal

Geisha som vi har hatt selv siden hun var liten viste seg til å bli en herlig hund og en utstillingshund.

Hun var den første i våres kennel som ble uts champion, og det var vi selvfølgelig stolt av, og Anne Margrethe  Nilsen som tok brukshund kåring for oss sånn att hun kunne få tittelen NUCH.

Hun har aldri en dag vært syk på sine alle år, men plutselig her i sommer 2007 så våknet hun helt ute av seg, så da med en gang att her var det noe gale, så vi reiste til dyrelege med henne, og diagnosen kunne jo være så mye, men siden hun ikke nesten kunne gå eller annet så konkluderte han att det kunne være hjerneslag , men alderdommen spillte jo inn her og.

Så takk Geisha for mange fine turer og reiser vi fikk med deg.. Hvil i fred

Hilsen Kennel Waltzygården som Eier.

Kennel Waltzygården @ 2010